De siste dagene har det blitt spilt kvalik og semifinale i BLUE RIBBON PAIRS i US FALL NATIONALS. De to norske parene Kvangraven-Brekka og Brogeland-Bakke har begge kommet seg til finalen som består av 36 par. Resutlatene finner du her.

Kvangraven er jo en erfaren bridgeskribent, og i morges fikk jeg et LESERBREV med en morsom historie fra semifinalen. Det får du her.

________________________________________ 

NILS KÅRE KVANGRAVEN:

I Semifinalen i Blue Ribbon Pairs måtte vi ha en god siste sesjon for å avansere til finale. Vi var heldige og satt i god flyt. Dette spillet var nok det jeg vil huske best, en litt vill melding ga en riktig så god historie. Foranledningen var at vi hadde møtte samme makkerpar i kvalifiseringsrunden dagen før. Da lot vi motparten spille 2 NT redoblet for 10 stikk. Et spill som ga god latter rundt bordet, heldigvis er det bare en bunn i parturnering. Da vi satte oss ved bordet blunket jeg til den dyktige irske toppspilleren Tom Hanlon «no redouble today Tom» han repliserte «no redouble» med et smil. Hanlon er for øvrig en meget hyggelig spiller, dessverre pleier han å gå fra bordet med noen gode spill etter våre møter, men denne dagen var det duket for en aldri så liten revansj.

Min redobling var ikke noe lur, det er bedre å si pass fulgt av opplysende dobling hvis vest tar ut østs dobling. Men slik ble det, det ble en ekstra nerve i spilleføringen.

Tom Hanlon startet motspillet med spar 9, knekt, dame og 2. Irene Baroni fant nå eneste beitende motspill da hun vridde hjerter knekt, konge, 3 og 7. En liten ruter ble spilt fra hånden, Hanlon fortsatte det fine motspillet da han gikk opp på kongen og fortsatte med hjerter dame som jeg lot beholde stikket. Nå var motspillet ved et veiskille. Tom Hanlon tenkte ikke nok igjennom posisjonen da han, ganske naturlig, spilte spar til 7, 10 og stjeling. Jeg tok for ruter ess og posisjonen var blitt denne:

Ny ruter fulgte fra hånden, hva skulle vest gjøre? Hvis han stjeler har han to muligheter Hjerter går opp i finesse, nå tar jeg ut trumfen og spiller ruter for resten av stikkene. Kløver går til konge og ess. Nå kan jeg spille hjerter ess og ny hjerter. Vest må spille kløver tilbake til min dame og ruter til blindemann sikrer hjemgang. Derfor kastet Hanlon en kløver. Men det ble ikke mye bedre. Nå kunne jeg vinne med ruter dame, spille kløver til dame, kløver ess og ny kløver. Øst kom inn i følgende posisjon:

Øst spilte spar ess, men nå kunne jeg kaste ruter 5. Vest måtte trumfe makkers stikk og spille tilbake fra 10 6 i trumf til min Ess 9 kombinasjon for hjemgang.

Ps. Hanlon kunne beitet kontrakten ved å vri kløver (eller ruter) etter hjerter dame. På den måten beholder han et frikort og ødelegger mitt tempo til å korte meg samtidig som jeg setter opp trussel med 2 inntak hos nord i ruter.

Undertegnede så frem til en bridgefri helg, selv om det i helgen spilles sluttspill i en av de store turneringene her i New Zealand, Interprovincial Teams. Det er litt sammenlignbart med seriemesterskapet i Norge, lagene representerer hver sin sone (7 soner), men her nede er det strengere med hensyn til hvor du bor. Så makker og jeg kunne ikke stille i kvalifiseringen fordi han har flyttet til en annen sone. Fruen derimot, Faith Tislevoll stilte i kvaliken med NZ bridge sin Grand Old Lady, Jan Cormack som er over 80 år. De kom seg med på Auckland sitt damelag, og derfor blir det til at jeg følger med på bridge hele helgen likevel.

Jan som var en toppspiller i åpen klasse i mange år er en nokså spesiell gammel dame, en morsom og interessant karakter, veldig sta, men fortsatt en god bridgespiller selv om hun nok naturlig nok var bedre før. Så vidt jeg vet har hun spilt i internasjonale mesterskap i mer enn 50 år, og en gang vant hun visstnok en medalje i VM damepar. I dette spillet viste hun at gamle kunster ikke er glemt:

(Giver vest, alle i sonen)

Jan var i 4 spar som syd. Vest spilte ut en liten hjerter til esset. To runder trumf ble fulgt av den andre hjerterhonnøren, så hjerter til stjeling og kløver dame. Nå lå vest unna. Det ville vært litt bedre motspill å stikke og fri seg med kløver, men det kan gå bra for spillefører likevel.

Kløver konge i neste stikk ble stukket av vest som spilte mer kløver til tieren, knekten og stjeling. Cormack spilte seg nå over til nord i trumf, og dette var igjen:

Vest var ferdig, for nå fulgte liten ruter til nieren og vest sin tier. Hun måtte gi syd for ruter konge. Om vest hadde hatt en kløver eller hjerter til ville det ikke hjulpet forsvaret, for kløver/hjerter derfra ville vært til dobbeltrenons som ville gitt stjeling på den ene siden og ruteravkast fra den andre.

Det ble altså kun to rutertapere og en kløvertaper, +620 som Jan Cormack helt sikkert ville notert på samme måte i 1970.