Å ligge unna med et ess (eller av og til en konge) som motspiller er av mange regnet som ekspertmotspill, og mange gjør det nettopp derfor. Det er imidlertid klart at å gjøre slikt nærmest automatisk fører mange ganger til at stikk går tapt. Forsøk på å være lur kan fort få den motsatte effekten. Et skrekkens eksempel hvor en toppspiller lå unna med en konge ble fortalt forleden her i bloggen i innlegget «Litt for smart…».

Da jeg var bare 14-15 år var jeg så heldig å få spille med en av de erfarne, dyktige spillerne i Trondheim. I et spill lå jeg unna med et ess, men så var det slik at jeg aldri fikk for det. Min erfarne makker ble lettere irritert, og med myndig tone sa han:

«Når du spælle me mæ så tar du for æssan dine»

Nyttig lærdom, men selvsagt satt litt på spissen. Å ligge unna med ess kan godt være riktig, for eksempel for å forhindre at spillefører beholder overgang i en farge uten inntak. Det kan være andre ganger også at slike motspill kan være riktig, for eksempel for å gi spillefører et valg om han spiller et lite kort opp mot honnør(er).

Hovedreglene «lavt i andre hånd» (hvis et lite kort har blitt spilt) og «honnør på honnør» er gode nok i de aller fleste spill. Generelt er min påstand at det ganske mye oftere enn motsatt er best å stikke med dine ess eller konger hvis du har anledning til å stikke over en honnør!

Et praktisk tips:

Ikke forsøk å være lur og ligg unna med honnører hvis du ikke vet hvorfor du gjør det.

Dagens spill er fra en kamp mellom New Zealand og Australia på BBO forleden.

Etter New Zealands Matt Brown (vest) sin åpning gikk Sartaj Hans (Nord) innpå med 1 ruter med sin fire-korts farge. Det er ikke min stil i sonen, men å melde inn 1 ruter er i alle fall bedre enn å doble opplysende med de kortene. Nord har en åpningshånd, men å doble er feil med vanlig åpningsstyrke når man har kun dobbelton i en umeldt majorfarge.

Australierne endte i 3NT, og Whibley (øst) spilte ut kløver 10. Paret bruker vanlige sekvensutspill (høyeste), og også høyeste kort fra mellomsekvens. Dermed har utspiller i dette tilfellet enten 10-9 på topp i fargen, eller han kan ha en høyere honnør (ikke knekten).

I en slik motspillsituasjon ser en ikke sjelden at vest gjør feil og ikke stikker opp fordi han tenker at utspillet er kun fra 10-9. Å hoppe på med esset er korrekt, for om utspiller ikke har høyere kort sitter nord med K-Q uansett. Og om øst har Q-10-9 (x-x) har nord en stopper med kongen samme hva vest gjør. Den viktigste grunnen til å ta esset er at øst kan ha K-10-9 som her, og hvis ikke vest stikker opp får spillefører helt unødvendig stikk for damen.

Dette kan synes opplagt, men det skjer ofte at spilleførere får slike gratis stikk. Merk at vest burde ha hoppet på med kongen hvis han satt med K-J-x også da det blir fatalt om han ikke gjør det og nord får stikk han ikke skulle fått for damen.

Etter kløver ess og kløver knekt i andre stikk tok Ø/V fire stikk i fargen. Vest kastet styrke i hjerter på den fjerde kløveren, og hjerter til esset var beten. Enkelt og greit motspill, +100 til NZ.

Ved det andre bordet satt veteranen Michael Cornell nord og Ashley Bach syd for NZ. Der gikk meldingene slik:

Australias vest passet som giver. Hans 12-poenger er da heller ikke veldig god. Det er vel et stilspørsmål, men jeg er enig med Brown som åpnet. Tolv er tolv, og det er åpning, spesielt med to ess og fire kort i høyeste rangerte farge.

Syds 1 ruter viste minst fire hjerter (kløverføringer), og 1NT var 12-14 med maks to hjerter. Øst spilte ut en liten hjerter, og Cornell ba om kongen fra bordet (syd). Vest lå unna, kanskje et ekspertmotspill?

Vests uskyldige lasjering i første stikk var muligens litt uheldig, men denne gangen ble det feil å ligge unna med et ess. Hvis han stikker med hjerter ess ser forsvarets muligheter best ut i kløver mot det bordet (syd). Tenker han slik kan han skifte til kløver ess eller knekt, og Ø/V tar den samme beten som ved det andre bordet.

Siden vest lå unna i første stikk en fikk Cornell en sjanse, men han måtte få fatt i fire stikk både i spar og ruter.

Denne sparfargen kan spilles med finesse begge veier. Det er et valg, men med denne fargen isolert sett er esset først fulgt av finesse litt bedre enn å ta finesse andre veien. For å få med damen fjerde eller femte hos vest må knekten dras i fargens første runde, da med en viss risiko at for at øst har damen singel. Spilles kongen først og så finesse blir det kun tre sparstikk selv om vest har damen hvis han har minst fire spar da kun en finesse kan tas med gjenværende A-x hos nord. Damen singel hos vest er ingen fare om esset spilles først.

Alt det der er kun fargekombinasjonsteori. I praksis visste Cornell litt mer. Hvorfor spilte øst ut hjerter, fargen syd hadde vist? Utspillet tydet på hjerterlengde hos øst. Da er vest favoritt til å ha sparlengde, og dermed marginal favoritt til å ha et bestemt kort i fargen (her damen). Dessuten er det et klart poeng at øst antagelig ville spilt ut umeldt farge spar fra damen fjerde eller femte.

Cornell ba om spar knekt i andre og lot den seile med en viss fare for at øst kunne vinne med damen singel. Da spar knekt vant stikk fulgte spar 10 for nok en finesse, og dermed var det fire sparstikk. Sammen med fire ruterstikk ble det ni i alt, +600 og 12 IMP til NZ.