Etter dette spillet ble Jan Tore skjelt ut av en utlending jeg skal la være anonym. "Ikke en gang idioter spiller på denne måten uten å ha hørt noe fra salen", hadde øst nærmest skreket. Turneringsleder skulle tilkalles og var det opp til utlendingen, burde herr Berg både gjelles og kastreres.

K32
10843
7
DJ843

E6
62
EKD954
E72

Jan Tore i syd åpna med 1ru og hoppa til 2NT etter 1hj hos makker. Sluttkontrakten ble 3NT med en spartass i utspill. Den stakk Jan Tore i bordet med kongen (øst la styrke) og seilte kløverdamen som sto. Så ruter til nieren (!), som også sto når øst hadde Kn10xx og la liten. Det var nå det klikka for øst som mente at spillefører  MÅTTE ha hørt noe fra nabobordene.

Dette er i mine øyne et kjempespill fra Jan Tore. Når du ser begge hendene er det galematias, fordi han spiller egentlig på en nullsjanse. Ruteren 3-3 (35% sannsynlig) er i teorien eneste vinnervariant. Poenget er at syds hånd er skjult og om vest skulle komme inn på knekten eller tieren i ruter, vil han med stor sannsynlighet fortsette i spar. Jan Tore trenger bare fem ruterstikk når han hadde ordnet seg to i kløver. Tok han EKD i ruter og fargen satt 4-2 (48,5% sannsynlig), ville motparten ha stor sjanse til å få kommunisert at beita lå i hjerter. Ved i praksis å få med seg både 3-3 og 4-2 sits, var Jan Tore oppe i nesten 85% sjanse til å vinne ni stikk.

Om kjeftesmella i øst har bedt om unnskyldning vet jeg ikke. Han burde i alle fall skamme seg.

I alle forbund som har noe med konkurranse å gjøre, er det diskusjoner om hvordan midlene skal fordeles mellom elite og bredde. Jeg skal ikke late som om jeg har fasiten her, men jeg tror ingen er uenig i at utøvere som presterer i toppen internasjonalt i sin idrett, er med å skape aktivitet også i bånn. Norsk sykkelsport er det beste ekspemplet i så henseende. Når Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen begynte å vinne sykkelritt, eksploderte interessen her hjemme. For meg må gjerne Stortinget vedta følgende: "Hver mann (og kvinne), sin sykkel!". At racersykkel blir en mer og mer populær dåpsgave, skal ikke være meg i mot.

På siste styremøte i NBF ble det vedtatt at Norsk Bridge skal legges ned som papirblad og kun distribueres på nettet. Ikke en dag for tidlig, spør du meg. Det er ikke fordi kvaliteten på bladet står tilbake for noe, men det er rett og slett for dyrt å trykke 10.000 eksemplerer i farger og sende det i posten. Slik jeg ser det, dekker papirutgaven heller ingen store behov. Forbundet har etter hvert fått en oppegående nettside og er i tillegg tilstede i sosiale media. Generalsekretæren har fått fullmakt til å gå i forhandlinger med BIN om et samarbeid, der forbundet kan få et antall sider i hvert nummer til å skrive om saker som medlemmene er opptatt av. Flere av artiklene i Norsk Bridge ser jeg mer enn gjerne i BIN og der er redaktør Boye Brogeland helt sikkert enig med meg. Gode skribenter er det alltid plass til. Hører du, Øystein Eriksen?

Jeg vet ikke nøyktig hvor mye penger NBF ser for seg å spare med å legge ned papirutgaven av Norsk Bridge, men bare i trykking og utsending går det minst en halv million rett tilbake til kassa. 

Så til overskriften.

Det er mange, meg selv inkludert, som ønsker at Norge skal tilbake til verdenseliten i bridge. Pr. i dag er vi et stykke unna, men de tiltakene som er satt i gang av blant annet Tromod og Christian, er skritt i rett retning. Det som i mine øyne er den store mangelen, er at parene i landslagstroppen ikke kommer seg ut i verden og høster erfaring. Når de stiller opp i f.eks Cavendish, viser det seg at mange blir kledd mer eller mindre naken år på rad. Det er noe annet å spille tøffe kamper mot de beste, enn ujevne norske par og lagturneringer. At vanlig norske lønnsmottakere med familie og forpliktelser ikke i stor grad kan bære alle kostnader med å stille i f.eks Nationals i USA, har jeg ingen problemer med å forstå. Det er noen som er så heldige at de har private sponsorer, men det er ikke mange.

Ønsker styret i NBF at vi skal ta et skritt opp, har de nå muligheten til å vise det i praksis. Etabler et to-årig prosjekt fram til EM i 2016, der det stilles med ressurser slik at parene i landslagstroppen får mulighet til å satse litt ekstra. Alle kostnader kan ikke NBF ta, men sett av f.eks to ganger 400.000 fram til EM i 2016. Dette deler de parene i landslagstroppen som virkelig ønsker å satse, mot at det legges noen premisser og forutsettinger. Hva det i detalj skal være må selvsagt diskuteres, men noen sånt:

• Alle parene må i løpet av to år stille i minst tre Nationals (eller tilsvarende)
• Alle parene må spille minst tre store norske turneringer i året sammen.
• Alle parene må stille i Seriemesterskapet og Åpent NM lag under Festivalen.
• Alle parene må stille på minst halvparten av landslagssamlingene.
• Alle parene må lage en individuell plan for sin satsing. Dette må inkludere turneringer, men også forplikte til å bruke tid til systemutvikling og trening på f.eks BBO elelr lokalt i klubben. 
• Alle parene må levere skriftlig dokumentasjon på at de har oppfylt kravene.

Så må Norge som landslag slutte med tullet at vi ikke skal ha noe mål i EM. Det må nedfelles tydelig at enten i 2016 eller i 2018 skal vi bli blant de seks beste og dermed komme til VM. Vil ikke kapteinene går for det, bør styret finne noen som tør hoppe i det.

Generalsekretær og styret i NBF: Nå er tiden inne for å vise at vi mener noe med at Norge skal være en toppnasjon i bridge! Lykkes vi ikke i løpet av noen år, er det helt greit. Men det må da ikke være fordi vi ikke turde satse. Er vi ikke gode nok, så er vi ikke gode nok.


HAR DU MENINGER, LOGG DEG PÅ OG SVAR