Jeg hadde gleden av en aldri så liten prat med landslagskaptein Christian Vennerød i forbindelse med foredraget han holdt på onsdagskvelden. Det var ikke så mye av det som han sa om var direkte relatert til bridgespilling, men når det kom til stykket var det akkurat det det gjorde likevel.

 

"The inner game of tennis" er noe den engelske Tim Gallway har sagt noe om. Det handler om at når selve tenniskampen begynner, er det for seint å begynne å tenke på hva en skal gjøre. Da skal ting være automatisert på en slik måte at handlinger går på instinkt. Begynner en å tenke på hvordan en skal holde rackerten eller hvordan beinstillinga skal være i backhandslagene, har en tapt. Det samme med skihopping. Begynner hopperen å tenke på å treffe kanten, kan du garantere at han bommer. Når bakken nærmer seg slutten kan han ikke tenke at "Opps, hva skal jeg gjøre nå?" Da ligger han og spreller med lua full av snø noen tideler etterpå.

 

Bridge går selvsagt ikke like fort som de idrettene han nevner over, men tanken er den samme. Når en sitter ved bordet skal forbredelsene være gjort og det er viktig å spare på kreftene ved at begge spillerne kan fokusere på arbeidsoppgaver og ikke på å huske avtaler. La underbevisstheten overta i større grad og "gå inn i bobla"

 

Christian sier at han ikke liker når han hører at flere av landslagsparene til stadighet driver å bytter fram og tilbake med avtaler. En ting er å ha en misforståelse for ikke ha avtaler i en meldesituasjon, noe annet er å blande en gammel og en revidert avtale. "Nå er det tid for å bestemmer seg for system og konvensjoner. Eksperimenteringens tid er forbi," sier han.

 

Så sier han noe viktig om flaks og uflaks. Hvis bridgespillere ikke er annerledes enn resten av menneskeheten, så vil dosen av glid og motglid jevne seg ut sånn ganske nøyaktig i det lange løp. "Det som imidlertid skjer", sier Vennerød, "er at hvis en spiller tillater seg å begynne å TRO at han har uflaks, så vil han minste selvtillit og da er det neste dårlige resultatet ofte selvforskyldt og ikke på grunn av at han er så uheldig.

 

"Du må rose motparten når de gjør noe bra, ikke erge deg for at de fikk til et godt spill mot akkurat deg. Det som da skjer, er at du istedet for å ta en defensiv og underlegen holdning, viser du at du har innsikt og ferdigheter til å verdsette en god prestasjon." Psykisk er det lettere å akseptere et dårlig resultat fordi årsaken var ikke en svak prestasjon av deg selv og makker, men en god prestasjon av fienden.

 

Gjør som surferen. Han ligger langt der ute og venter på den ultimate gigantbølgen. Han safer ikke inn mot stranda på de små, koselige og sikre krusningene, men søker den utfordringen som kan gi muligheten til å vise sin styrke.

 

 

Jeg håper Christian er fornøyd med referatet av mitt intervju. Han jeg misset noe vesentllig,

kan du lese notatene hans her.